Velkommen i storstaben i kirka. Vil du si litt om deg selv, er du Orkangerbøgg eller hvor kommer du fra?
- Jeg kommer fra Orkanger. Jeg kommer fra Nerøra og det er jeg stolt av. Jeg er oppvokst her, i et hus hvor familien har bodd i tredje eller fjerde generasjon og pappa vokste opp der, så det er et tradisjonsrikt familiehus. Så jeg er skikkelig Øragutt. Jeg er 35 år og vel mest kjent for min politiske aktivitet.
Ja, for du har vært i kommunestyret?
- Jeg satt i kommunestyret i 12 år. Jeg var innvalgt som 18/19-åring og satt til jeg var 32, så en tredjedel av livet mitt hadde da vært i kommunestyret. Jeg startet som ungdomsordfører, så jeg har vært ordfører i gamle Orkdal. Så kom en periode, for ca. tre år siden, hvor jeg trengte en forandring i livet. Da ringte sokneprest Marita Hammervik Owen for å spørre om jeg kunne tenke meg å sitte i Orkanger menighetsråd. Etter et par dagers betenkningstid, sa jeg ja til det. Jeg har bare hørt gode ord om Marita, så jeg var nysgjerrig på å bli kjent med henne. Så jeg ble valgt inn sammen med en fin gjeng, ledet av Geir Knutzen. Og siden jeg ikke hadde jobb og var i utredning for uførhet, hadde jeg tid til å delta i diakoniarbeidet med diakon Ingrid Holte Karlsen, for å bli bedre kjent med kirka sin virksomhet – og diakonien som er kirkas velferdstjeneste – og det tiltalte omsorgssiden i meg å være med på Åpen Kafé og tilrettelegge for at folk kunne møtes, for ensomhet er noe som har fått stort fokus de siste årene under pandemien. Jeg oppdaget at kirka jevnlig har hatt tilbud, også i pandemien, der folk kunne møtes. Så jeg har involvert meg i det.
- Jeg har vært aktiv i det politiske livet og i idretten, mens jeg ikke tidligere har tenkt så mye over kirka, så det har vært noe nytt for meg å lære seg og bli kjent med. Alle har et forhold til kirka; enten liker man kirka eller også så liker man ikke kirka eller kristendommen. Så jeg fant ut at dette var interessant, lærerikt og kjempeartig. Som politiker sitter du og vedtar ting, men du har ingen praksis; det er andre som gjør det gøyale med å sette ting ut i livet. Her fikk jeg en mulighet til å sette ting ut i livet og se resultatene og det tiltaler meg. Så da kom stillingen som klokker i Orkanger menighet og jeg var sånn «Tørr jeg det her? Er det noe for meg? Har jeg overskudd til det, rett og slett?». For jeg hadde kreft i 2015, og da har jeg mindre konsentrasjonsevne, litt kognitiv svekkelse og jeg ble fortere sliten enn tidligere. Så jeg lurte på om jeg hadde overskudd til det. Jeg fant ut at det går helt greit.
- Jeg har jo vært klokker i noen gudstjenester og det slår meg hver gang hvilken ærefrykt jeg føler, når jeg er på gudstjeneste og leser tekster fra Bibelen. Det var en helt ny opplevelse for meg, for jeg er vant til å tale, for eksempel fra kommunestyrets talerstol, jeg har holdt innlegg for ansatte i NAV. Jeg liker å snakke foran folk, men å stå ved lesepulten her i kirka og lese bibelske tekster, det fyller meg med en ærefrykt, ydmykhet og en alvorlighet hver gang, og jeg blir nervøs i forkant. Så det kom som en overraskelse. For selv om jeg har erfaring med å snakke foran folk, så er kirka er et hellig sted og ikke en trist kommunestyresal eller konferansesal på et hotell. Så det å snakke i kirka - et hellig rom, gir opplesningen en ekstra dimensjon.
Jeg blir så nervøs og tenker «Jamen, sier jeg det rett?». Bibeltekster har en annen flyt, en annen rytme enn jeg er vant med tidligere. Hvor går flyten i det her, hvordan skal jeg si det her, hva er det naturlige tonefallet? Det er noe annet enn å presentere en power point hvor man går frem og tilbake og tar det i sitt eget tempo.
Men jeg liker jobben og jeg trives med det. Jeg synes det er koselig å gå her å stelle med forberedelsene til gudstjenestene.
Hva tenker du at du gjerne vil bidra til her i menigheten?
- Det er jo inkludering, rett og slett. I dåpsgudstjenesten sier vi jo «La de små barna komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike tilhører slike som dem». Og det var et ganske sterkt budskap for 2000 år siden, for Bibelen er skrevet i sin samtid og den tidsnorm som var da. Og det som skiller historien om Jesus fra andre historier, er jo inkluderingen. Han så alle sammen, han tok vare på alle sammen og brøt med den tids normer. Selve evangeliet om Jesus handler om inkludering, og det er ganske samfunnseksplosivt. Noen av de viktigste personer i Bibelen var jo kvinnene som Maria Magdalena; det var kvinnene som var ved korset helt til siste slutt og det var de som oppdaget at graven var tom og som Jesus først åpenbarte seg for.
Til sammenligningen var det en mann, Judas som forrådte Jesus og Peter som fornektet ham. Så fortellingene om de kvinnelige disiplene er underfortalt, mener jeg.
- Jeg vil gjerne bidra til en inkluderende kirke, en kirke for alle sammen. Noe som også er nødvendig, men hvis en ser på kristendommens historie har den vært en motstemme til makta: Jesus gjorde opprør mot prestene i tempelet, til hvordan kirka i USA kjempet mot slaveriet, hvordan Luther tok opp kampen mot Roma og avlatshandelen deres. Vi har katolske prester som kjempet for arbeiderene i Latin-Amerika imot diktaturet og Vatikanet samtidig. Kirkeasylet som gir beskyttelse til de mest desperate asylsøkere. Det er det fascinerende ved kristendommen. Den har vært og er ei motmakt til makta. Så det å skape en kirke for alle sammen, så alle kan være med … i kirka skal porten være høy og vid, det skal være rom for alle sammen. Det har jeg lyst til å være med på.
Har det vært en vanskelig periode å starte opp i? Med pandemi, avstand og møter på Teams?
- Ja, men også en demokratisk måte å starte opp på for da kan alle være med på møtene. Jeg føler meg godt tatt imot og det føles som et godt arbeidsmiljø. Men under pandemien, så har jeg ikke fått møtt alle de nye kollegene mine, så ser frem til å treffe de jeg ikke har vært så heldig å møte enda.
Velkommen i fellesskapet, Atle Olav.